Annette Westvik Nilsen
Født 13.12.1936, død 13.08.2017
Mamma ble født i Steinkjer 13.12.1936, og hennes foreldre var Aasta og Kåre Westvik. Kåre var murmester, og Aasta var pianolærer. Mamma hadde en trygg og god oppvekst med foreldre og besteforeldre i en stor murvilla i Martens vei på Nordsiahaugen i Steinkjer. Den 16.03.1939 fikk hun en lillebror – Kristian – til hennes og familiens store glede.
Oppveksten
Under bombingen av Steinkjer i april 1940 flyktet familien til hytta på Sandvollan utenfor Steinkjer. Murhuset i Steinkjer ble truffet av en bombe som gikk rett gjennom taket, men som heldigvis ikke eksploderte. Dermed var murhuset et av få hus som ikke ble totalt ødelagt under bombingen.
I barneårene ble hun kjent med Arna Hyll som ble hennes første gode venninne, og de har siden hatt kontakt opp gjennom hele livet.
En viktig person for mamma var hennes tremenning Greta Mai, som flyttet til Steinkjer under krigen. Barndommen var preget av mye lek og moro. De oppførte seg som regel bra, men etter en ulovlig tur til elven for å bade da de var ca 6 år gamle, så bed det kollektiv avstraffelse av Annette/Grete Mai og Kristian av Kåre.
I Steinkjer hadde Annette dukkehus bak huset, og skogen rett over veien. Da de var litt større, ca 11 år gamle så fikk de lov til å sykle ut på hytta og overnatte. Etter krigen kom det etter hvert mange Amerikanske filmer til kinoen i Steinkjer, og der ble Annette og Arna stamgjester. Hvis venninnene hadde knapt med penger kunne det godt hende at Kåre kom med en femkroning.
I et bilde fra den tiden ser man Annette, Kristian og Grete Mai hos fotografen. De ser ut som om de har sett noe helt forferdelig, og det skyldes at fotografen hadde pukkelrygg. Da fotografen krøp under det svarte forkledet for å ta bilde, så syntes barna at det hele ble veldig skummelt.
Når de ikke var på skolen eller lekte, så spilte mamma piano, noe hun fortsatte med helt til synet gjorde det vanskelig å fortsette. På søndagene var det søndagsskole hos Frelsesarmeen. I ungdomsårene var mamma en aktiv svømmer, helt til hun skadet kneet i en skiulykke.
Om sommeren dro familien ofte på biltur til Moss for å besøke familie og venner. Dette var den årlige ferieturen for familien Westvik. Mamma var utpreget hjemmekjær, og syntes egentlig det beste stedet på jord var hjemme på Steinkjer.
Etter gymnaset hadde mamma en periode en praksisplass i Haltdalen. Der bodde hun på en liten hybel med lysegrønne vegger, og mistrives til de grader. Etter at året var omme kjørte Kåre opp og hentet henne.
Utdannelse og flytt til Bergen
I 1959 flyttet hun til Bergen for å gå på lærerskolen. Første skoledagen kom Bergens Tidende til skolen for å ta bilde av de nye studentene, og de fikk fire jenter til å stille seg opp og dermed på trykk i avisen neste dag. De fire var Edny, Ingeborg, Oddrun og Annette, og det ble starten på et livslangt vennskap. En kveld ble det arrangert en felles fest med Ingeniørskolen, og der fikk hennes venninner overtalt mamma til å bli med. Det skulle vise seg å være skjebnesvangert, for der traff hun en ung mann – Kjell Nilsen (født 20.11.1937) – som hun senere skulle gifte seg med. Kjell kom fra Askøy utenfor Bergen, der han hadde vokst opp med sin mor Agnes Nilsen og søsknene Normann (født 1940) og Alfhild (født 1944).
I følge mamma sine venninner fra studietiden, så var Annette alltid elegant og fin, og kanskje noe mer forsiktig enn sine venninner.
Det siste året på lærerskolen jobbet Kjell i København, og guttene i mamma sin klasse hadde mye moro med å ringe til mamma til alle døgnets tider og late som om de var Kjell.
Kjell og Annette giftet seg i august 1962 i Steinkjer, og flyttet inn i en liten loftsleilighet på Nesttun utenfor Bergen.
Nittedal
Den 26.02.1964 fikk de en sønn – undertegnede. Sommeren 1964 fikk Kjell jobb i Oslo og familien flyttet til Drammen. Sommeren 1965 fikk Annette jobb på Slattum skole i Nittedal med norsk, musikk og samfunnsfag som spesialfag, og familien flyttet til en tomannsbolig på Likollen i Nittedal, som ble familiens hjem for de neste 50 årene.
Gjennom lærerkollegaene på Slattum skole fikk Annette mange gode venner for livet. Kjell var aktiv i Nittedal Rotary, og de fikk etter hvert en stor sosial omgangskrets.
Annette byttet mot slutten av sin arbeidskarriere til Ulverud barneskole, som ble hennes arbeidssted til hun ble pensjonist.
På fritiden likte Annette og Kjell godt å reise, gjerne med venner til Sverige, Danmark, Nord-Tyskland og Spania. Et annet favorittreisemål var å besøke barnebarna.
I 1970 ble Annettes far, Kåre, diagnostisert med kreft, og samtidig ble nabohuset på Likollen lagt ut for salg. Dermed flyttet Annettes foreldre fra Steinkjer til Nittedal sommeren 1970.
Etter 2 års sykdom gikk Kåre bort i 1972. Aasta fant seg godt til rette i Nittedal, og var aktiv i Sanitetsforeningen, og var en av initiativtagerne til å starte Besøkstjenesten til Røde Kors i Nittedal. For meg var det veldig hyggelig å ha mormor boende i nabohuset, og for mamma var det spesielt godt ha sin mor helt i nærheten.
I 1974 ble huset på Likollen bygget om, med en ekstra stor stue og havestue. Det gav Annette og Kjell den plassen de ønsket seg for å kunne samle mange venner i hyggelig lag, noe de til stadighet gjorde.
Mormor Aasta sovnet rolig inn sommeren 1982, til stor sorg for hele familien.
På fritiden
Annette likte godt å spille piano, og det ble flittig brukt både i hjemmet og på skolen. Hun var glad i musikk, og særlig Mozart og andre klassiske komponister. Hun likte å lese både bøker og aviser. Da dataalderen for alvor tok fart på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet, så var det Kjell som ble familiens IT-ekspert, og Annette var godt fornøyd med å overlate dette feltet til ham.
Annette og Kjell trivdes veldig godt med sine venner, og stod som arrangører av flere årlige tradisjoner, fra den årlige Beaujolais-aften som de feiret i over 30 år, til frokost på 17. Mai.
I 1995 forsøkte de seg på de første video-konferanse-mulighetene over internet mellom Likollen og barnebarna i Tokyo, uten den helt store suksessen. Selv om man kunne se hverandre, så var det ikke mulig å føre en konversasjon. Det ble mer en avansert måte å si ”Haaaalllllooooooooo” på.
Barn og barnebarn
Jeg gikk på Bjertnes Videregående skole (fra 1980-1983) og der møtte jeg Hanne Einarsen (født 1964). Etter studier i Edinburgh (1985-1988) og Barcelona (1988-1990), flyttet Hanne og Tor Erik til Zürich, der jeg hadde fått jobb hos General Motors. Paret giftet seg i 1990, og i 1991 ble vår datter Victoria født.
Annette og Kjell var raske med å komme på besøk for å treffe sitt første barnebarn, og det ble flere besøk til Sveits før familien flyttet til Roma i 1992. Våren 1993 var det igjen tid for å flytte, denne gang til Nyköping i Sverige, ca en time sør for Stockholm. I September 1994 ble Beatrice født, og besteforeldrene var igjen raskt ute med å besøke den stadig voksende familien.
I 1995 flyttet familien til Tokyo, og i januar 1997 ble Celine født. Sommeren 1998 flyttet Hanne og Tor Erik til Gøteborg, som ble familiens hjem de neste 15 årene. For Annette og Kjell ble det som om barnebarna hadde flyttet ”hjem”, nå var de jo bare en ”kort” kjøretur unna. Det ble under de neste årene mange turer til Gøteborg, noe som alle satte stor pris på.
Hanne og Tor Erik kjøpte i 1999 en hytte i Fjällbacka litt sør for Strømstad på den svenske vestkysten, og det ble et kjært møtested for familie og venner. Annette og Kjell var ofte på besøk, og brukte også hytta til egne sammenkomster med sine venner.
Kjells bortgang 2008
I september 2008 var Annette og Kjell sammen med noen venner på et cruise i Middelhavet utenfor Hellas. En kveld følte pappa seg dårlig, og gikk ned i lugaren. Der fikk han et kraftig hjerteinfarkt som han dessverre ikke overlevde. Pappas død var et stort sjokk for mamma.
Flytt i 2010, sykdom og opphold på Døli
I 2010 valgte hun å selge huset på Likollen, og flytte til en mer lettstelt leilighet på Hagan.
Sommeren 2011 inviterte Annette barn og barnebarn på en to ukers ferie til Toskana i Italia. Det ble en fantastisk reise for oss alle, og gav oss mange gode minner av verdens beste Bestemor. Det var også da vi for alvor begynte å se symptomer på Parkinson hos mamma.
Sommeren 2013 ble Hanne og jeg skilt, og jeg begynte å jobbe i Stavanger. I nesten alle helgene i perioden fra sommeren 2013 til sommeren 2014 hadde jeg muligheten til å få være sammen med mamma, og det var til stor glede for oss begge.
Våren 2014 var mamma med på en tur til Solgården i Spania sammen med andre pensjonister, og der ble hun dessverre syk. Hun ble operert for nyrestein, og fikk deretter et rekonvalesens-opphold på Døli. Dette var i utgangspunktet tenkt å være midlertidig, men etter hvert som hennes helsetilstand forverret seg fikk hun en permanent plass på Døli. Vi innredet hennes rom med kjente møbler og bilder fra hennes leilighet, og hun fant seg omsider til rette med situasjonen.
Under oppholdet på Døli har hun fått det beste stell som det Norske helsevesenet kan tilby. Hun fikk et nært forhold til mange av pleierne, og det er få av beboerne på Døli som har hatt like mye besøk som mamma.
Under de senere årene har det vært godt for meg å kunne ringe henne, for å dele med meg av både glede og sorg, og for å høre hvordan hun hadde det. Selv om hennes helse stadig ble dårligere, så klaget hun aldri. Hun kunne konstatere faktum at det var vanskelig å gå, men fikk vridd det til noe positivt ”…for nå hadde hun begynt å sykle, og da blir det sikkert snart bedre.” ☺
Sommeren 2014 traff undertegnede Ellen fra Moss. Siden da har Ellen vært med meg på de aller fleste besøkene hos mamma, og de rakk heldigvis å bli godt kjent. Som jeg kommer til litt senere, så hadde mamma en fantastisk evne til å glede seg over andres lykke, og dette gjaldt også i forhold til Ellen og meg som nye kjærester.
80-årsdagen
I desember 2016 feiret mamma sin 80-årsdag med gode venner og familie i peisestua på Døli. Det ble en flott markering med både latter, sang og mange gode taler fra hennes nærmeste venner.
Evnen til å glede seg over andre
Mamma hadde et mildt vesen og godt humør. Hun trivdes meget godt sammen med familie og venner, og var flink til å finne det positive i enhver situasjon. Hvis overhodet mulig så styrte hun gjerne unna konfrontasjoner, og hadde (..nesten..) bare positivt å si om venner og familie.
En av hennes mange virkelig gode egenskaper, var hennes evne til å glede seg over andres lykke. Det var alltid stor stas å fortelle henne om barnebarnas små og store framskritt, og hun viste alltid ekte glede over andres lykke. Dette gjaldt for både hennes egen familie og for hennes venner.
Trygg på neste steg, og tilfreds med livet
Da det ble tydelig hvordan det hele ville ende, så fikk jeg flere gode samtaler med mamma. Hun var mot slutten klar for å ”gå videre” slik at hu kunne få treffe Kjell og sine foreldre igjen.
Det siste året hadde hun perioder når hennes korttidsminne ikke var helt som det burde være, og hun snakket ofte om å ville reise til Steinkjer for å besøke sin mor.
Under våre mangesamtaler ga hun klart uttrykk for at hun ikke var urolig eller engstelig for noe, og var glad for at hun hadde fått leve et rikt liv med mange gode opplevelser med venner og familie. Hun angret ikke på noe, og hadde ingen ting hun følte var ugjort.
Familiegrav på Nittedal kirke
Mamma blir gravlagt på en liten familiegrav under et stort eiketre på kirkegården ved Nittedal kirke. Der ligger fra før hennes foreldre – Åsta og Kåre Westvik, hennes lillebror Kristian Westvik, og hennes mann Kjell Nilsen.
Mamma etterlater seg et stort tomrom. Hun vil bli sterkt savnet av oss alle.
Tusen takk for alt du var for oss,
Hilsen
Tor Erik og Ellen
Victoria, Beatrice og Celine
Nittedal, 13.08.2017
Vis mer
Vis mindre