Takk for alt kjæreste Morfar. <3 Jeg vil alltid huske alle eventyrene vi hadde sammen. Husker du tok meg rundt i hagen din og viste meg alt jeg kunne smake på. Jeg elsket å se deg snekre og male ting i garasjen. Du lagde blandt annet fuglekasser, båter, ringspill, ludospill og sjakkbrett. Jeg husker spesielt den gangen du snekret meg en huske jeg hadde pekt ut i et blad. Du lærte meg så utrolig mye, og hadde alltid så spennende historier. Du lagde alltid så god mat. Du er en fantastisk rollemodell og den beste morfaren noen kunne ønske seg.
Jeg vil få takke Jan (og Ane Tordis) for at jeg alltid følte meg hjemme i Høgdaveien 2! ️ Takk for at vi fikk leke overalt alltid. Takk for at vi fikk bygge vår Legolandsby på deres soverom, takk for at dere kjøpte inn biljardbord, takk for at vi fikk sove i lekestua, selv om vi var redde, og Jan måtte se til oss. Takk for TV-kos og en diger isbit på gaffel. Takk for tyggisene fra Amerika. Takk for puzzletid og musikk på LP. Takk for bokglede. Takk for deilig grillmat. Takk for at dere tok meg med på svømming på Li, og solbærtoddy etter endt svømmeøkt. Takk for turer i marka, sommer og vinter. Takk for deres velmenende råd og engasjement. Takk for omsorg, kjærlighet, trygghet. Takk for at jeg følte meg sett!
Men mest av alt husker jeg duften av kaffe og «ro» i helgene. Jeg sto opp før Iris våknet. Da satt dere i stuen, og Jan lyttet til (og nynnet med) Cornelis Vreeswijk «På Karl Johan» og jeg fikk gre håret til Ane Tordis. DET er et lykkeøyeblikk i mitt liv! ️ Evig takknemlig ️ Hvil i fred ️ Dere vil aldri bli glemt ️
Jeg vil takke Jan (og Ane Tordis) for at jeg alltid følte meg «hjemme» i Høgdaveien 2! ️ Takk for at vi fikk bygge vår Legolandsby på deres soverom, takk for tyggisene innkjøpt i Amerika, takk for at vi leke overalt alltid! Takk for at vi fikk sove i lekestua, selv om vi var redde, og Jan måtte se etter oss. Takk for TV kos og en altfor diger isfirkant på gaffel. Takk for deilig grillmat! Takk for hygge! Takk for at dere tok meg med på svømming på Li og gå- og skiturer i marka. Takk for at jeg (og min datter) alltid følte oss velkomne! Takk for deres omsorg, kjærlighet, støtte og trygghet. Takk for deres kloke og velmenende råd. Takk for at dere hadde plass til «en datter til».
For mest av alt husker jeg kun at det «alltid» var sol og sommer, og at det duftet kaffe og «ro» da jeg sto opp før Iris våknet, og dere satt der i sofaen, mens Jan hørte på radio og nynnet til Cornelis Vreeswijk «På Karl Johan» mens jeg fikk gre håret til Ane Tordis, og kose meg sammen med dere ️ Evig takknemlig ️
Takk for alt kjære pappa
Kjæreste pappa
Verden og familien vår er blitt fattigere uten deg. Du var selve ryggraden, den som støttet og holdt oss oppe. En naturlig autoritet basert på kunnskap, arbeids- og handlekraft, samt uendelig mengde med selvoppofrelse for at alle vi skulle ha det bra. Når jeg var liten sparte du til ny bil, en Ford Escort, men. jeg ønsket meg hest. Da ble det hest og Ford Fiesta. Sånn var du alltid, alle andre først. Du gjorde ikke en flue fortred, bokstavelig talt. Du fanget de med et glass med papir bak og bar de ut. Alt liv var hellig for deg. Hjertet ditt blødde for alle firbeinte som led. Familiens firbeinte løper ennå gledesstrålende inn i huset ditt og leter etter deg. Du hadde alltid godsaker og masse kjærlighet å gi. Savner deg pappa.
Kjæreste pappa️
Takk for alle fine minner Morfar.
Takk for alle turer i skog og mark, for stekt spagetti til frokost, for alle turer på loppemarked og for at du lærte meg å stupe. Takk for at du lærte meg å aldri gi opp, takk for alle fotballkamper i kjellerstuen og for alle turene til lageret. Du syntes ikke det var særlig spennende på lageret, men du sa aldri nei. Det gjaldt egentlig det meste.
Takk for alt️!
Jeg (Reino) har gått og kjørt rundt fjellknausen deres i Høgdaveien noen tusen ganger. Husker også så vidt det gamle 2.etasjes huset som stod på den samme eiendommen. Vil tippe 1976-77. Vi unga var innom der før det ble revet. Mener det var hvitt. Om jeg noen gang selv har snakket med Jan er jeg usikker på, men min far Odd kjente ham godt.
Iris og alle de små hundene er stadig å se i nærområdet. Kondolerer så mye.
Minneord Jan Oddvar Hansteen
Vår dyrebare og umistelige far, Jan Oddvar Hansteen, døde søndag morgen. Han var 92 år, men ingen gammel mann til sinns. Fra sommeren 2023 har han hatt økte helseplager med kreft i urinblæren og hjerteproblemer. Han klarte seg selv i eneboligen frem til han ble operert for kreften 19. desember. Han kjørte også bil og handlet mat selv frem til dette.
Etter operasjonen ble det opphold på sykehus og Døli pleie- og omsorgssenter. Han ble gradvis dårligere før han døde en måned etter innleggelsen. På slutten ønsket han å få slippe mer plager. Han var klar i hodet og mentalt sett den samme gamle Jan helt til det siste. Derfor gjorde det ekstra vondt for oss døtrene å forsone oss med at han skulle bli borte. For ham kom døden på søndag morgen som en befrielse, og dette er en trøst å vite for oss som er igjen.
Jan startet livet ved hjemmefødsel i et hus ved Tverbekkli sør i Rana den 13. september 1931. Det var hans far, Johannes Benjamin Hansteen, som bisto under fødselen og som tok imot barnet. Huset og stedet ble senere omdøpt til Styrmannsheimen etter Jans far som seilte som styrmann og kaptein i handelsflåten under første og andre verdenskrig. Her bodde Jan de neste to årene sammen med sin mor Olga Kristine, Johannes Benjamin og sine to eldre søsken, Maurits og Bjørg. Livet var strevsomt for familien i denne perioden. Eiendommen lå langt fra allfarvei, tre kilometer måtte man gå til nærmeste bebyggelse. Familien flyttet deretter til Hemnesberget før moren sammen med barna tok opphold hos familien på Vinkenes, mens Johannes Benjamin seilte i utenriksfart.
Da Jan var seks år, flyttet familien til Nittedal. Under krigsårene måtte Olga og barna klare seg selv, mens Johannes seilte ute. Dette var krevende år for familien, men de klarte seg ved at Olga tok seg jobb som syerske i Oslo. Oppveksten har preget Jan i den forstand at han ble et nøysomt menneske som verdsatte andre verdier enn penger høyest.
Etter grunnskolen i Nittedal fullførte Jan 2-årig avdeling ved Oslo Handelsgymnasium, høyere avdeling samme sted og han tok eksamen artium ved Oslo Katedralskole. Jan var grundig i alt han gjorde. Han fullførte sin utdanning med gode karakterer og var stolt av sin militære karriere der han etter hvert fikk graden kommandørkaptein.
Sommeren 1953 startet han sin førstegangstjeneste med rekruttskolen på Sjøkrigsskolen i Oslo. Etter aspirant tjeneste og intendantur utdannelse tjenestegjorde han ombord i forskjellige fartøyer bl.a. som skips intendant på KNM Andenes og KNM Haakon VII. Jan gjennomgikk Stabsskolen, Statens Forvaltnings høyskole, U.S. Navy Supply Corps School i Athens Georgia med tilleggskurs på Navy Station i Key West og Navy Supply Depot, Mechanisburg.
Jans karriere omfattet tjeneste ved Marinens overkommando, Sjøforsvaret Vestlandet, Undervannsbåtinspeksjonen, Forsvarets Sanitet, Sjøforsvarets Forsyningskommando og til sist var han avdelingssjef i Etterretningsstaben i Forsvarets overkommando.
Som bistilling var han i en årrekke regnskapsfører for Befalets Fellesorganisasjon. I tillegg til dette ble han tidvis brukt som timelærer ved Sjøkrigsskolen, Sjømilitære Korps og Hærens Forvaltningsskole.
Sitt livs kjærlighet, Ane-Tordis, møtte han i Bergen i 1954 mens han tjenestegjorde i Ubåtvåpenet på Marineholmen. De giftet seg i Domkirken i Bergen 26. november 1955. Mens deres førstefødte datter, Vivjan, ble født i Bergen, kjøpte Jan eiendommen i Høgdaveien 2. Der bodde de tre i et forfallent sommerhus i en kortere periode før de flyttet tilbake til Bergen, først i en leilighet på Marineholmen der de fikk datteren Nina og deretter i et rekkehus på Varden. Her ble deres datter Iris født.
Familien hadde mange lykkelige år i rekkehuset på Varden. Vivjan og Nina har gode minner fra denne perioden, mens yngstedatter Iris kun var ett år gammel da familien flyttet til Østlandet i 1970. I 1975 fikk Jan bygget et nytt hus i Høgdaveien 2 og familien flyttet til Nittedal. Mens Vivjan og Nina etter hvert flyttet ut, bodde Iris som var betydelig yngre enn de andre to, her sammen med Jan og Ane-Tordis. Iris hadde hele sin oppvekst i Nittedal og båndene mellom henne og foreldrene ble ekstra sterkt. Hun har da også bidratt i ekstraordinær stor grad med hjelp til både Ane-Tordis og Jan etter at helsen deres begynte å skrante.
Jan var flink med snekring, han gjorde mye snekring på de boligene som familien hadde, og bygget egenhendig hytte til familien på Sotra. Han var kreativ, han snekret møbler til kjellerstue og hytte, alt fra stuemøbler til lamper og hyller. På lampene til barnerommene på hytta malte han disneyfigurer. Det er ikke mulig å oppsummere alt hva han laget, for det er mye. Han fant løsninger og reparerte ting som ikke var i orden. Når datteren Iris bygget hus like ved, var han ikke sen om å tilby hjelp ved byggingen av dette.
Jan var også ivrig med sport. I barne- og ungdomsårene drev han med fotball, skøyter og skihopping. Da han flyttet til Nittedal i 1975 ble skiløypene flittig brukt, og han ble en ivrig deltaker i skirenn og løpsstevner. Han fullførte blant annet det 90 km lange Grenaderløpet 10 år på rad, flere maratonløp og sykkelrittet Trondheim - Oslo. Han fikk Nina i gang med løping og sammen løp de utallige runder rundt Movatn og Ørfiske.
En hofteoperasjon i 2008 reduserte Jans fysiske bevegelighet. Det ble ikke lenger skiturer og løping, men han var fortsatt sterk, han hogget sin egen ved, klippet gress og utførte alt arbeid i huset. Han tok seg også av Ane-Tordis som hadde svært svekket helse på grunn av kols frem til hun døde i 2017.
De tre barnebarna som vokste opp i nærheten, Jenny, Sofie og Benjamin, fikk under hele oppveksten nyte godt av Jans omsorg. De oppholdt seg like mye hos mormor og morfar som i eget hjem. De andre barnebarna som bodde lenger unna, Vivjans barn Eivind, Katrine og Jannicke, og Ninas sønn Dag Andreas, stortrivdes under besøkene i Høgdaveien. De knyttet seg sterkt til morfaren sin som tok dem med på turer, og som fant på kreativ lek med dem.
I de senere årene har Jan også blitt velsignet med seks oldebarn som alle har gitt ham stor glede Cornelia, Lorentz, Julie, Mina, Josephine og Sonja.
Jan var familiens kokk. Han disket opp med utallige grill middager og måltider til familien. Han var sosial, kunnskapsrik, engasjert i alt som skjedde i samfunnet. Han hadde god hukommelse og han var en god samtalepartner. Med utallige historier fra eget liv og sin gode humor, ble han alltid midtpunktet i familieselskapene. Han trivdes og skinte når familien var samlet.
Jan var et helstøpt menneske, han var såkalt «hel ved». Han satte alltid andres behov foran sine egne. Han har alltid støttet barna sine, aldri krevd noe av dem, aldri vært en person som har gitt dem dårlig samvittighet.
Vi døtre kan ikke huske å ha opplevd vår far som sur eller sint. Han var alltid positiv og blid. Mens vår mor Ane-Tordis hadde et temperament der hun av og til kunne «bruse opp», så var han med sine kloke og diplomatiske evner den som alltid roet situasjonen.
I alt han gjorde var han dedikert og grundig. Han var et ordensmenneske, han hadde gode systemer og oversikt over både ting og økonomi.
En venn av døtrene fra ungdomsårene uttalte følgende som treffende beskriver hvordan vår far var for oss:
«Jan var et av de beste menneskene jeg har møtt i mitt nå etter hvert lange liv. En far kan ikke bli bedre enn det Jan var for dere og for oss som lærte ham å kjenne.
Jan har betydd mye for meg i de årene som jeg lærte ham å kjenne og etter hvert også hvordan jeg forsøker å etterleve det som jeg lærte av ham. Han var et forbilde på hvordan en pappa skal være!»
Vi refererer også hva en av pleierne på Døli uttalte etter at han hadde vært der i noen dager:
«Jan er så høflig og hyggelig, og så lett å bli glad i.»
Dette er et treffende bilde av vår far. Han ble raskt avholdt og respektert av alle han ble kjent med gjennom livet. For svigersønnene Jørn, Egil, Øivind og Morten var han den beste svigerfar som de kunne ha ønsket seg.
Jan og Ane-Tordis fikk 62 gode år sammen som ektefeller. Etter at hun gikk bort, bodde han alene i den store eneboligen i Høgdaveien. Iris og Morten inviterte han på middag hver lørdag, mens Vivjan og Nina foretok ukentlige besøk.
I det store, tomme huset har Jan likevel hatt mange ensomme timer og dager. Han opplevde å se søsteren Bjørg, naboer og bekjente fra yrkeslivet og idrettsmiljøet falle bort. Vi har skjønt på ham at dette har forsterket ensomhetsfølelsen. Og med tiltagende helseplager smerter i rygg og hofte, og etter hvert kreft og hjertesykdom, har han gradvis forsonet seg med og ønsket døden velkommen.
Vi sitter alle igjen med mange og gode minner etter Jan, både døtrene, svigersønnene, barnebarna og oldebarna. Vi har vært så inderlig knyttet til, stolt av og glad i Jan, og vi er dypt takknemlige for at vi fikk beholde ham i så mange år.
Hans bortgang skaper et stort tomrom i livene våre. De gode minnene er en trøst og de vil vi bære med oss resten av våre liv.
Vi håper og tror at det er noe godt på den andre siden av døden, og at vår pappa og Ane-Tordis nå er blitt gjenforent.
Vivjan, Nina og Iris takker for all kjærlighet og omsorg som du ga, og for at du alltid var der for oss. Svigersønner, barnebarn og oldebarn takker deg også for den oppofrende kjærligheten som de fikk ta del i.