Minneord. Trondheim 31.01.17
Inger-Johanne Rykkvin
Inger-Johanne er død. Jeg leste den triste meldingen i Adresseavisen.
Inger-Johanne var min beste venninne for 55år siden, da vi gikk på Hornnes Landsgymnas. Vi gikk i hver vår klasse, men bodde begge to på Evje og ikke så langt fra hverandre. Hennes far var apotekeren på stedet og min far var doktoren. Dermed var vi begge innflyttere. Vi hadde begge østlandsdialekt som våre foreldre. Vi var nesten de eneste elevene som bodde hjemme, mange av de andre bodde på hybler nær skolen, 5-6 km unna. Vi hadde det fint i lag og trivdes godt i hverandres selskap. Vi var mye ute, ruslet gatelangs og pratet. En dag skiltes våre veier for å gå på andre skoler og vi mistet kontakten.
Tenk at jeg skulle få treffe henne igjen her i Trondheim! En nevø av meg hadde et oppdrag i KIA Trondheim. Inger-Johanne var der og spurte om vi var i slekt for hun husket at pikenavnet mitt var det samme som hans etternavn. Hun fikk min adresse og tlf nr., men hun var så dårlig at hun slet med å ta kontakt. Men jeg fikk oppsporet henne. Tenk, da bodde hun like i nærheten! Vi rakk å møtes bare to ganger. Men det var fine stunder. Det var kjekt å minnes vår ungdom og felles kjente. Det var ellers kjekt å snakke om våre familier og våre spennende liv, hennes adskillig mer spennende enn mitt der i Bangladesh.
Første gang vi møttes, på våren i fjor, ga Inger-Johanne meg en liten bok som hun hadde skrevet selv. Da forsto jeg hvor syk hun var og hvor tappert hun kjempet. Siste gang jeg så Inger-Johanne var i september. Det var vondt å se hvor syk og sliten hun var.
I sin lille bok skrev Inger-Johanne om alle rommene i Kjærlighetens Hus hvor hun fikk hvile og be. Det sjuende rommet er dødens rom.» Der er to dører. Den ene døren har bare håndtak på andre siden og det er bare Jesus som kan åpne den, når jeg skal «gå ut av tiden», skrev Inger-Johanne.
Takk for de små stundene vi fikk ha i lag!
Ingerlise Lund
Til Helge og familie
Vi ønsker å sende dere en hilsen i anledning Inger-Johannes bortgang. Vi har vært sammen med henne i Normisjon Strinda i noen år, og vi vil minnes henne som en strukturert og sterk kvinne som var engasjert i bønn og misjon. Hun kjempet tappert med sin sykdom i de siste årene, og hun var flink til å gi oppmuntrende ord. Vi vil alltid minnes Inger-Johanne, og vi er takknemlige for at vi ble kjent med henne.
Hilsen
Margit og Per Jostein Hovde
Kjære Helge og familie!
Vi kommer til å savne Inger Johanne, ikke minst i det gode fellesskapet vi har hatt i Normisjonsforeningen i Strinda, der hun var et samlingspunkt og en bauta i forbønnstjenesten.
Vi har sendt en minnegave til Okhaldhunga sykehus-prosjekt slik dere har ønsket.
Varm hilsen fra Astrid og Arne T Holen
Siden jeg ikke kan komme i begravelsen, vil jeg få kondolere familien med tapet av Inger-Johanne på denne minnesiden.
Jeg har kjent Inger-Johanne siden vi sammen startet en internasjonal kvinnegruppe på Kolstad/ Flatåsen i 2008. Her har Inger-Johanne bidratt med sin trygge , sterke og jordnære tro og med sine kunnskaper og erfaringer fra tiden som misjonær og de årene hun jobbet i KIA. Det har vært en stor glede og berikelse for oss å ha henne hos oss i gruppen, og vi kommer til å savne henne i tiden som kommer!
Vi lyser fred over hennes gode minne.
TIl Inger-Johanne
Så gikk du inn i det sorte rommet med to dører. Og døren med håndtak på den andre siden ble åpnet for deg - slik du så vakkert beskriver det i boken "Bønnerommene mine".
Takk for et årelangt vennskap som har betydd så uendelig mye for meg.
Fred være med deg!
Jeg minnes Inger-Johanne med takk og glede! Vi gikk sammen på ergoterapiutdanningen, så vi har kjent hverandre fra januar 1965. Jeg inviterte henne ganske raskt med i Santalmisjonens ungdomsforening, og "der ble hun," som hun pleide å si.
Da jeg i julebrevet fortalte at 1.april 1917 skal vi feire våre felles 50 år som ergoterapeuter, svarte hun at hun "noterer datoen, men lover ingenting, sliter mer enn før, synes jeg." Vi vil savne henne. Hun var med for fem år siden da vi feiret 45 år. Da delte hun med oss det hun hadde skrevet om de forskjellige bønnerommene med de ulike fargene som hun vandret inn og ut av. Det gjorde et sterkt inntrykk på oss som var samlet. Hun var sterk og klar i troen. Vi vil minnes Inger-Johanne når vi er samlet 1.april.
I det samme julebrevet hilste hun meg med Johs. 1,1-5. Og med disse ordene hilser jeg dere i familien. Jeg er bortreist og får dessverre ikke deltatt i begravelsen, men vil være hos dere i tankene.